Oppvekstglimt

Terje Tallaksen skrev følgende: Så forbaska! Jeg sto utenfor porten i Mellomveien 8 en dag for ei tid tilbake, og porten var stengt, og det var kodelås. Jeg hadde tenkt meg inn i gården for å se. Gjennom denne porten var det vi gikk ut som barn, ned Bjørn Stallares gt og til venstre til Ulstadløkkveien. Så inn i Østersundsgata, forbi Ynglingen eller Bedehuset, ned Halvorsenbakken. Der kunne vi ta til venstre i Strandveien nedover mot Dyre Halsekaia, der vi fikk mye kull, over Nidelven bro, til Slaktehuset eller til kaia der stykkgodsbåtene lå. Tok vi i stedet til høyre i Strandveien og under jernbaneovergangen havnet vi ved Floridakysten med fin sand og naust og byfiskere. Ferden kunne gå mot Aktiebryggeriet, opp Sodemansgate, gjennom Reina, under jernbanen til Anders Buens gate. Dette var noe av mitt lekefelt, jeg hadde masse skolevenner fra Nerlamon. Ferden videre forbi Boligan, trikkestallen,, under jernbanen til Stiklestadveien, opp Stjørdalsveien, Thomas Hirsch gate. Der lå det mange rester etter tyskerne. Så gangveien mellom jernbanen og kirkegården, lit skummelt. Bortover Voldsminde, Rosendal kino, over gammelkirkegården, Kuhaugen, Buranbanen. Slik gikk lekeområdet mitt etter krigen. Jeg satte meg ned på en benk i Lamoparken, lukket øynene og nøt sola. Da hørte jeg mange lyder fra barnestemmer. Det var kjente jentestemmer fra min barndom. Lillian, Gunn, Randi, Eva, Bente. Noen mer høylytte enn andre. De byttet glansbilder, hoppet parris, lekte med dukker. Grove guttestemmer fra Arnfinn, Tore, Gunnar. Der jeg satt fikk jeg et håp om det kanskje kan komme en byste, statue av Mor Lamon, et felles symbol for våre mødre som slet med økonomi, matlaging, klesvask, holde orden på en stor ungeflokk. Den skulle da stå i Lamoparken og bli hedret.