Gata som forsvant - og kom til rette igjen

Skrevet av Kim august 2021

GATA SOM FORSVANT
- OG KOM TIL RETTE IGJEN


Lillejenta Lydia var ganske flink til å telle; - En, to, tre, fire, fem. Hun kunne sikkert mer også, kanskje heilt opp til ti, elleve. Men det behøvde hun ikke. For farmora til Lydia bodde i gate nummer fem. Når Lillejenta Lydia starta fra Lillebykiosken, og fulgte fortauet langs trikkestallen, og telte fem gater, så kom hun til farmorgata.
«Pass deg for biler, Lydia,» sa mor til Lydia, «husk å se deg godt for.» Biler er ikke noe problem, tenkte Lydia og nikket jada, mamma. Det fantes lite med biler den gang Lydia vokste opp. En, to, tre, fire, fem gater, så er jeg i farmorgata, tenkte hun og la i vei.
Gesimsen langs trikkestallen var uimotståelig. Hun måtte prøve å balansere, måtte holde seg fast i veggen og se hvor langt hun torde å gå på den smale hylla. Kanskje slo hun rekorden til venninna. Gesimsen var i vare, men fortauet ikke. Det ble for høyt og tilslutt torde hun ikke mer og hoppet ned. Uten rekordslåing. Snufs. Æsj.

Hun kom til gate nummer en, Jarlevegen. Som var ei heilt annen Jarleveg enn den trafikkmaskina den seiner ble. Hun så til venstre, høyre, ingen biler, og skrådde over mot Boligan. Går forbi bibliotekfilialen hvor de lånte bøker, og kommer til gate nummer to. Den veit ikke Lydia hva heter. Hun spør en dame som drasser på to handlenett. «Nidarholms gate, lille venn, er svaret. Og damen tilføyer: «Og du går i Mellomveien. Hvor skal du?» «Til farmora mi, hun bor like borti her,» svarer Lydia, takker og går videre. Og kommer i tanker, for sa ikke damen Mellomveien? Den har hun glemt å telle. Jarlevegen, Nidarholms gate, Mellomveien, det blir da tre gater. Da er det bare to igjen til farmora. Hun går forbi porten til Nidar Chokoladefabrik, den gjelder ikke som gate. Fortsetter forbi bakebutikken med masinpankaker og bløtekaker utstilt i vinduet. Mora hadde sagt at de namnam-kakene ikke var ekte, for da kunne de ikke ha stått der like fine uke etter uke uten at kremen surna.

Lydia kommer til gate nummer fire. Der bor det noen mora kjenner. «Nikoline bor i Jon Raudes gate,» sier mora alltid når de rusler framover Buran mot kakaoen til farmora. Rart navn på ei dame, tenker Lydia. På gata også, forresten.
Etter gate nummer fire kommer gate nummer fem. Men der blir Lillejenta Lydia stående å måpe. For denne gata likner ikke farmorgata! Ikke et sekund likner den farmorgata! For denne er smal og trang med bokstaver på en murvegg «Kul og Koks». Fins ikke sånt i farmorgata! Hvor er det blitt av gata til farmora! Hun har da telt hver eneste gate riktig? Lydia snur seg rådvill rundt, gransker, dytter en tommeltott inn i munnen. Tenker, tenker så det knaker. Og skjønner. Noen har stjålet gata til farmora! Var det ikke slik at pappaen hennes hadde mumla noe om rot i trafikken på Buran, graving, vegarbeid, trikker som klemtet og at pappaen nesten hadde velta av sykkelen? Og i alt dette rotet så hadde altså noen stukket av med gata til farmora! Lillejenta Lydia setter i et hyl. Et hyl som høres over heile Buran. Illsinte tårer spretter fram. Hun bråvender. Springer tilbake. Heilt tilbake til Lillebykiosken springer hun. Dropper balansekunster på gesimsen. Og begynner å gå, begynner å telle gater. Jarlevegen nummer en, Nidarholmsgate nummer to, Jon Raudes gate nummer tre, Kul & Koks-gata som plutselig ble bare nummer fire. Den heter visst Bjørn Stallares gate, enda et rart navn. Og så kommer Lillejenta Lydia til gate nummer fem. Og det er den rette farmorgata. Der dukker den opp, der ligger den, aldeles u-stjælt. Biskop Sigurds gate. Med farmora og kakao og skryt fordi hun fant fram. Store jenta. Den som holder munn om rot i tellinga, er Lillejenta Lydia.