Fra hovedspor til Donnerbenken

Skrevet av Einar Brendboe desember 2021

Fra hovedspor til Doinner-benken
Det sitter en guttepjokk nede på enden av Platten og ser nedover mot Lamo-stasjonen, han vet
at om ikke lenge kommer det et tog fra By-stasjonen; det er hurtigtoget til Nordland. Det fyres
hardt med kull, det velter sort røyk ut av skorsteinen og det kaster støtvis ut hvit damp fra
drivverk og sylindre. Loket, antagelig av Type 30, tar sats for å få farten opp i stigningen som
er fra byen og forbi Lamon og opp mot Lilleby.
Gutten som sitter på Platten og ser blir vàr en stivpyntet dame fra Lamon, som er på bytur.
Det var vanlig at kjøkkenforklede ble byttet ut med kåpe og skautet med hatt når det var bytur
på gang. Damen som skal til byen setter opp farten når hun hører loket på Nordlandsbanen tar
sats, hun vet av erfaring at det kan lekke varmt steam-vann og fett fra lokomotivet når det
passerer over undergangen så det gjelder å komme før loket passerer undergangen.
Lokomotiver passerer tett inn til bebyggelsen i Strandveien og Jernbanegata, det er ikke noe
stas for kjærringene som har hengt ut kvitvask på snorene til tørk med sot fra kullfyringen på
Nordlandstoget. Det er kun få meter fra toget og inn til veggen i Strandveien 23 og
Krogstadgården øverst i Olsenbakken, så det er ikke til å unngå at rystelser og støy trekker inn
hos de som bor der.
Selv vi som bodde i Ramphålet kunne kjenne rystelsene og se at det tørre, gamle Geifuspanelet sprakk i sammenføyningene og koppene klirret i skapene.
I de gamle og dårlig isolerte husene var det ikke til å unngå at det hørtes når det var tog på
begge sider av husene og det var ikke store avstanden hverken fra Nordlandsbanen eller
skiftningen på nedsida, men vi var så vant med dette at vi ikke merket det som et
støyproblem. Det var vanlig på den tiden å ta inn innlosjerende slektninger som var tilreisende
på bytur og som kanskje var fra landet ett sted. De reagerte kraftig på lyden fra tog som
passerte den idylliske bydelen på nedsiden av Lina.
Gutten som sitter på Platten nede ved Rødbrakka der det var lagret saltede kuskinn som skulle
til videre behandling, han funderer over hvordan Platten han sitter på er blitt til. Det ble fortalt
at det var tyskerne som bygde den da Dora skulle bygges, den ble visst benyttet til sand- og
sementtransport opp til den gigantiske ubåtbunkeren.
Vi som vokste opp på 50-tallet brukte ofte Platten til kanonball og paradishopping, det var
ferdig rutet opp og var en fin lekeplass for barn.
Langs Platten gikk det flere skiftespor inn til kaiområdet i Strandveien, og til en stor
lasterampe som lå like innom nedkjørselen til Nyhavna, ved Doinner-benken der de glade
gutter nøt sitt daglige konsum av den gyldne korndrikk fra Aktiebryggeriet og Blåtopp fra
Polet. At det gikk skiftespor langs hele Strandveien ble ikke sett på som noe problem, vi
krysset de usikrede sporene uten at noen ble skadet. Skiftningen ble tidlig på 50-tallet utført
av damplokomotiv og senere av diesel skiftetraktorer.
Ved undergangen i Strandveien på samme siden som bunkeren fra krigen lå en lang gammel
tyskerbrakke som ble benyttet av ett firma som het Elektrosalg, på enden av brakka mot
Lamo-stasjonen bodde det også en familie den gangen. De hadde ikke mange rom og det var
vel ekstremt nære både hovedspor og skiftning.
Skiftesporene kom inn fra hovedsporet og der startet all skiftningen som fordelte alle vognene
dit de skulle, det foregikk på det viset at skiftelokomotivet tok fart og støtet vognene innover
langs Strandveien hvor det var plassert skiftekonduktører som la og vekslene så vognene kom
på rett plass. For oss barna betydde det at vi måtte holde oss unna for vognene kom
forholdsvis fort og kunne være farlige om vi kom for nærme, det var bare å holde seg unna
når skiftningen pågikk.
Tomme jernbanevogner ble en lekeplass om kveldene, vognene ble hensatt langs Strandveien
og inne ved den store lasterampen foran Dora. De vognene som sto ved rampen var det ofte
gods igjen om ikke alt var tømt på dagtid, en dag en slik vogn ble åpnet på kvelden og det
viste seg at det var amerikansk tyggegummi i vogna ble det fest på Lamon. Navnet på
tyggisen var vel egentlig WRIGLEY`S SPEARMINT, men ble omtalt som amerikansk tyggis.
Noen av vognene ble kalt kuvogner, og de ble tilholdssted om det regnet. Der var det både
dans og flørting av de litt eldre ungdommene på Lamon, mens de litt yngre utforsket
hjulganger med glidelager som hadde smørekopper på hver hjulgang.
Støy og støv fra jernbane var bare en del av livet på Lamon, det var bare noe som var der og
ingen brydde seg om skramling fra vogner og pesing fra damp og diesel. Sånn var det bare.
Etter som tiden gikk og sikkerheten skulle ivaretas ble barna på Lamon forvist til hest-gata og
portrom, frihetsområdet på Nyhavna ble begrenset med gjerde langs Strandveien. Dette
begrenset også de voksnes mulighet til å ta med kaffekoppen ut for å slå av en prat med
naboen i solveggen nede ved Blåbrakka om ettermiddagen der Jo-Bu motorsager og Gjøko
maling ble omsatt av hr. Lønvik.
En gang i året gikk det ett viktig tog på Lamon, det var 1. mai-toget. Kai- og Lossearbeidernes
sangforening marsjerte innover Strandveien, tok av ved melkutsalget og gikk videre nedover
langs Dora. Den taktfaste marsjeringen og lyden fra blankepussede spasersko gav gjenklang
og ekko fra Doras harde betongvegger; det var høytid på Lamon når han Arne og koret fra
kaia sang arbeidersanger på sin ferd til Transittkaia - hvor Internasjonalen ble sunget og alle
tok av seg luen i respekt for det samhold og solidaritet som ble vist, blant Lamons proletarer.