Kattlamon

Skrevet av Betty august 2021

Biskop Darres gate

Jeg var 16 aller første gang jeg besøkte det som virkelig skulle bli hjemme.
Over toglinja, holdt hånda til en trønder.
Det var virkelig som om det dunkle formiddagsmørket gjennomgikk en utvidelse og fortykning.
Jeg husker fornemmelsen av å nærmest gå i blinde, innimellom små uthus og snølagte pallekasser. Også var det noe med de skinnende, gule katteøynene som luska rundt meg.
De så meg.
Hilsa med et mjau.
“Så mange katter det er her”, sa jeg.
“Vi kan jo også få oss en katt. Eller to”, sa han.

De nye naboene mine sa at plassen kaltes Kattlamon av en grunn.

Det var virkelig som om hjemmefølelsen eksploderte inni meg og slo meg ned i bakken, under bakken, tvinna meg rundt røtter og lot meg vokse opp på ny.

“Kattlamon. Her vil jeg bo.”